Notes from the vault – 0x04

Part of group NOTES FROM THE VAULT.
Δ tillegg til norsk ultralydhistorie
Notater hva hvelvet –  0x04
In Norwegian, translate

Intro

Jeg har flettet inn noen personlige minner her, i håp om at de krydrer fortellingen litt. Pluss, hele notatet håper jeg får fram at ultralyd har jeg bare betraktet fra tilskuerplass! (Bildet er bare en teaser, det kommer i full detalj senere.)

Etter ett år i USA mellom første og andre gym og ti måneder utført av siviltjenesten (*1), begynte jeg to år “for sent” på NTH, høsten 1971. Siden jeg var vant med elektronikk både på skjema og i fingrene hjemme fra Hamar, gikk det ikke mange ukene før jeg gikk i gangene på elektro og banket på dørene. “Hei, har du noe loddearbeid, jeg har en del erfaring fra hobbykjelleren min?”. Jeg hadde luktet at det var noen som holdt på med noe medisinsk elektronikk, så jeg var nok litt selektiv. Jeg tror dette var første gang jeg traff Rune Aaslid (ikke Åslid). Han var blid og sa, “ja det har jeg!”

Jeg endte fort opp, både på endelabben i D-blokka på elektro, med drill og loddebolt – og hos Einar Hilmo, også på “Regulering” (*2). Vi er i 1972. Han var til og med onkelen til kjæresten fra Levanger, som jeg traff blant venner fra Hamar – på kjemi. Kari og jeg giftet oss i 1973. Begge årstallene er vesentlige for denne fortellingen, som blir et lite delta δ tillegg til norsk ultralydhistore.

(*1) Siviltjenesten var på 16 måneder, jeg avtjente de resterende seks månedene etter NTH. Militærnekterne gjorde ferdig repøvelsene med en gang.

(*2) Hilmo jobbet med innkjøp og bestilte dermed mange av komponentene, som 741 op-amper og 4000-serien CMOS logikk. Levde helt til sept. 2021.

Endelabben på Elektro

Fra endelabben på D-blokka på Regulering (juli 1972). Foto Øyvind Teig

Jeg tror det var i tredje etasje. Se på bildet. (For å se full størrelse, klikk på bildet og så på ⓘ og så View full size.) “Jenny“, den analoge simulatoren for hjerte/kar-systemet som Rune hadde bygd opp, står til venstre. Noen ganger trengte han å løse en diff-likning til (?), og jeg fikk stukket et skjema med fullt av operasjonsforsterkere i hånda. Det var givende, for å si det mildt. Midt på står det en båndopptaker, oppå en boks som jeg er usikker på hva er. Om jeg får kontakt med Rune så husker han det nok. Jeg tror båndopptakeren var opptak av trykkmålinger i aorta, kanskje skiftet opp i frekvens. Kanskje er boksen midt på en tidlig ultralyd-sak, eller om det er de første utgavene av kortene til Jenny. Boks-x dukker også opp på neste bilde, vi får se om det kan hjelpe oss. På bordet står det en liten siluminboks som jeg hadde spraylakkert med orange maling, det gjorde jeg med flere slike bokser, og stappet dem fulle av elektronikk. Til slutt, teksting med Letraset-bokstaver og tall, som ble gnidd over fra folien de var festet til, over på boksene. Bokstavene endte alltid opp sånn så-som-så rett på linja.

Legg merke til at det ikke er noe avsug av loddedamp.

Uansett, det var mens jeg satt på denne labben at Rune og Alf Brubakk, de var mye der sammen, hadde besøk av noen viktige herrer. De kom fra industrien, fra et lokalt firma som het Autronica. Joda, dette ble kimen til min 40+ årige karriere i Autronica. Bjørn Angelsen viste seg også mer i miljøet, og jeg tror nok han hadde en del med boks-x å gjøre.

Det er slik med tekster. Det er lett å få med seg det som er med, men ikke lett å se det som “mangler”. Kanskje er det kjente forhold som de som skal skrive ned historien var pent nødt til å droppe? Eller var det alt gått i glemmeboka? Men mitt lille δ tillegg her, det skjedde jo faktisk midt i smørøyet. Jeg har funnet dette, se neste kapittel. Se om du finner noe om Autronica i disse sitatene:

Skrevet om perioden

Fra Norsk ultralydhistore av Terje Skjærpe [1] leser vi (s. 27-28):

På den bakgrunnen laga stipendiatane Rune Aaslid og Alf Brubakk på byrjinga av 70-talet ein elektronisk datamodell av det kardiovaskulære systemet. Fleire typar målingar var naudsynte for å kalibrere systemet – ein av dei var blodstraumfart i aorta. I 1972 vart Bjørn Angelsen tilsett som dr.ing.-stipendiat i dette miljøet. Han begynte, i starten i samarbeid med Rune Aaslid, å laga eit apparat for slike målingar, basert på pulsa ultralyd (Pulsed Echo DOppler Flow velocity meter – PEDOF), og i mai 1973 vart dei første målingane av blodstraum i aorta gjorde. PEDOF var først ustyrt med ein middelfrekvensestimator som viste middelfarten og blodstraumretningen.
Rune Åslid tok med seg ein av desse prototypane til Rikshospitalet. Der arbeidde Jarle Holen som radiolog. (…)
Da Rune Åslid dukka opp med ultralydapparat, hadde dei eit felles ønske om å prøve ut apparatet til å måle den auka blodstraumsfarten over mitralklaffen hos pasientar med mitralstenose. Dei oppdaga snart at denne farten var høgre enn den grensa som eit pulsa dopplerapparat medførte. Men Åslid visste råd. På Rikshospitalet hadde dei eit enkelt kontinuerleg dopplerinstrument fabrikkert av Hewlett Packard for deteksjon av hjarteslag hos foster. Dette vart modifisert til å kunne nyttast på hjarta, og ein vart på den måten i stand til å måle den høgste farten i mitralstenosen. Med nokre forenklingar av den (for legar) kompliserte Bernoulli-likninga, kunne han nå berekne trykkfallet over stenosen. (…)
PEDOF vart etter erfaringa til Åslid og Holen modifisert til å kunne operere i både pulsa og kontinuerleg modus. For å få til sanntidsvising av fart, noko som i ettertid viste seg å vere svært viktig for at metoden vart akseptert, vart det nytta analog estimering av middel- og maksimalfart. Dermed kunne ein både lokalisere målenivået med pulsa doppler og måle høg straumfart med kontinuerleg doppler. På denne tida viste heller ikkje industrien interesse for metoden. Det vart betydelege problem med å finansiere vidare utvikling. Etterkvart gjekk likevel SINTEF inn med ein del midlar, og ein kunne starte produksjonen av ti doppler-apparat. Liv Hatle, overlege ved kardiologisk seksjon på Medisinsk avdeling i Trondheim, fekk kjøpt eit på slutten av 1976. Sett i ettertid var perioden kritisk for korleis metoden skulle utvikle seg i Noreg og internasjonalt. Det som berga vidare utvikling og drift var at Vingmed AS i 1977 engasjerte seg i prosjektet. Vingmed AS vart etablert i 1968 med Arne Wøien som eigar. Han såg potensialet i medisinsk elektronikk, og firmaet hadde frå 1972 ein eigen forskingsaktivitet på dopplerblodstraumsmåling. Vingmed AS sikra finansiering av vidare utvikling i form av eit industriprosjekt basert på eit samarbeid mellom kybernetikkmiljøet på NTH, Institutt for eksperimentell kirurgi ved Rikshospitalet og Vingmed AS.

Jeg finner ikke noe Institutt for eksperimentell kirurgi ved Rikshospitalet på søk, men Institutt for kirurgisk forskning (her) sier at de er “er et eksperimentelt forskningsinstitutt”. Men det finnes et Institutt for eksperimentell medisinsk forskning (IEMF) her.

Fra femti-års skriftet for Institutt for kybernetikk på NTH/NTNU (2004) [2]:

Vingmed Sound ble skilt ut fra Vingmed som eget firma i 1986. Utgangspunktet var at Rune Aaslid på syttitallet skulle lage en matematisk modell av blodomløpet i menneskekroppen, og hadde behov for å måle blodstrømmen uten å trenge inn i kroppen. Bjørn Angelsen og Kjell Kristoffersen utviklet et slikt instrument basert på ultralyd og dopplereffekt. Når denne teknikken ble kombinert med avbildning av anatomien, fikk man et instrument som hadde bred medisinsk anvendelse og som la grunnlaget for etablering av en bedrift. Et ikke-invasivt instrument som kan måle blodstrøm i hjerte og kar viste seg å dekke et stort behov innen medisinen. (s.24)
De biologiske prosesser i menneskekroppen var et aktuelt tema, og Rune Aaslids doktorarbeid fra 1974, ”Simulation of the individual cardiovascular system”, var instituttets første prosjekt på dette feltet. (s.27).
Bjørn Angelsen, som tok doktorgraden på blodstrømsmåling ved hjelp av Dopplerteknikk i 1976, har stått sentralt i dette arbeidet. Han er i dag professor ved Institutt for fysiologi og biomedisinsk teknikk, og professor II i medisinsk kybernetikk.
Direktør Arne Wøien ved Vingmed AS i Horten, tok allerede i 1977 kontakt med miljøet i Trondheim med tanke på å utvikle Angelsens arbeid til et kommersielt produkt. Dette ble starten på et langt og givende samarbeid mellom de miljøet i Trondheim og bedriften i Horten. (s.29)

Videre om navnet på instituttet: Reguleringsteknisk Laboratorium (1954 – 1963), Institutt for Reguleringsteknikk (1963 – 1972) og altså Institutt for teknisk kybernetikk (ITK) fra 1972. Akkurat i den tida jeg viser bilder fra her.

Fra et intervju med Alf Brubakk i år 2000 [3]:

..Utgangspunktet for forskningen var et nært samarbeid med NTH. Sammen med ingeniøren Rune Åslid fikk han bevilget et lite hjørne i laben på Teknisk kybernetikk. To kloke hoder utviklet en modell som kunne måle blodstrøm i hjertet. Dette var medisinsk-teknisk nybrottsarbeid som la grunnlaget for den vesentlige betydningen som ultralydsdiagnostikken har i dagens medisin, når det gjelder både hjertesykdommer og sykdommer i andre organer.
– Æren skal Bjørn Angelsen og Liv Hatle ha, sier Brubakk om sine kollegaer som videreutviklet ideene og som gjorde teknologien klinisk anvendelig. Det ble en suksess over hele verden og fødte det medisinindustrielle konsernet Vingmed i Horten.

Institutt for kirurgisk forskning i Oslo

Fra Institutt for kirurgisk forskning i Pilestredet (1973). Foto Øyvind Teig

Da Kari og jeg giftet oss i juni 1973, var vi ennå studenter. Jeg var ferdig med to år på elektro, hun med tre år på kjemi. Rune og Alf (99% sikker) skulle jobbe på Institutt for kirurgisk forskning på Rikshospitalet den sommeren. Det var den sommeren Haakon Magnus ble født, så det var en del oppstuss. Vi tok Nordstrandsbanen fra endesløyfa på Nordstrand kl. 0715, og Kari ble med mot Radiumhospitalet hvor hun hadde sommerjobb. Jeg skulle til Pilestredet; det er der bildet ovenfor er tatt.

I bildet ses de orange boksene oppå hylla. Jeg hadde bygd noen av dem, ikke alle, tror jeg. Men en med teksten “8 channel ??? multplexer” har jeg andre bilder av; den bygde jeg. Noe av det handlet om å få mest mulig data inn på et to-kanals oscilloskop med katodestrålerør.

Men her er både Jenny og denne boks-x fra det første bildet. Jeg tror det beviser at boks-x er en tidlig PEDOF. Var den der uten Bjørn? Jeg husker det rett og slett ikke. Men dette kan de nok supplere med sjøl. Men jeg husker at Jarle Holen var der. Det endelige beviset på at dette ikke var på NTH er sykesenga på dette bildet med RIKS godt synlig. Skal tro om jeg arrangerte det, om jeg var utspekulert:

Mer fra Rikshospitalet (Juli 1973). Foto Øyvind Teig

Bak teipdekket (eller kalte vi den også for båndopptaker?) ser vi baksiden av forrige bilde. Ved induksjon har jeg dermed bevist at begge bildene er fra RIKS. Jeg gjorde en del lodding, også for ultralydfolka tror jeg, men det var Rune jeg jobbet for. Jeg husker at noen av ultralydopptakene ble spilt om att og om att, at det var ei fin tid – også for en fisk på land.

Så står det en vaskebalje der. Jeg tror det ble brukt som medium for å sende ultralyd i. Søppelkassa røper vel at man trengte å tørke hendene av og til.

Mimre enda mer: Jeg ser i negativmappene mine at jeg har fremkalt disse filmene sjøl. Dette lot seg gjøre fordi jeg kjente en med mørkerom for svart/hvit-filmer. Bildet fra juli 1972 er tatt med en Kodak 22 DIN (125 ASA) 35 mm film som ble fremkalt i et 1:100 Rodinal bad i 11,5 minutter i 20°C! Bildet fra juli 1973 er fra en Kodak TRI-X 400 ASA film, men jeg har ikke skrevet noe mer på negativmappa. Når det gjelder papirbildene så lagde jeg en timer som besto av en lysmotstand og en op-amp integrator som målte lysmengden fra lampa. Relativt, for jeg hadde også en volumkontroll. Eksponeringstiden av bildene var vel rundt et minutt, avhengig av hvor mye kontrast jeg ønsket. Jeg tror jeg lagde noen referansebilder først. Jeg hadde et Agfa kamera som jeg hadde fått i konfirmasjon i 1964. Det hadde selvfølgelig ikke automatisk eksponeringskontroll. Av en eller annen merkelig grunn kunne jeg ikke finne det da jeg lette nå, men jeg kan jo ha kastet det. ASA ble ISO etter 1987, ser det ut til her. Begge disse bildene er skannet fra de papirkopiene jeg også lagde i det samme mørkerommet. Da jeg begynte å ta papirfargebilder i 1974 ble mørkerommet mindre og mindre aktuelt. Men fargelysbilder hadde jeg tatt helt siden kameraet var ganske nytt.

Timene mine

Jeg ble betalt av Autronica, og jeg kan ikke skjønne at lønna var så lav. Men den var vel ok. Jeg hadde vel fått er brevark med University of Oslo, Department of Surgical Research til å skrive timene mine på. Så det ble et ganske autoritativt skriv Autronica fikk.

Attest

Jeg ser at Rune Aaslid har signert som “stipendiat” (*). Men han brukte tydeligvis et norsk brevark. Jeg husker at jeg syntes at han ødela det stilige arket med et smøreri av en signatur i tusjpenn!

Det stemte at jeg syntes det var gøy. Men etter at jeg ble fast ansatt på Autronica i 1976, var det alt satt andre personer på å industrialisere både PEDOF og Jenny.

(*) Senere, i 1975 var Rune kontaktperson for diplomen min på Institutt for radioteknikk (“Tidskompresjon av aortatrykksignaler” (jeg fikk det til)). Der står han oppført som “forsker” på ELAB.

Autronica

PEDOF-brosjyren

PEDOF som Autronica JF-1 (1975)

Ingen av kildene ovenfor nevner Autronica som en industriell partner, sikkert av mangel på ledetråder. Men Autronica prøvde i alle fall å industralisere både Jenny og PEDOF. Jeg husker at Tore Stendal og Sumesh Choudhari jobbet med dette, pluss Harald Belsås som la ut en uhorvelig mengde kort.

Eller skal jeg si at de strevde med det. Jeg vet like lite om hva som skjedde på sigarplan, som på golvet. Det ble sagt at det var “tidlig” og at Autronica ikke hadde folk som gled (like godt) inn i det medisinske miljøet som firmaet hadde vært vant til når det gjaldt det maritime miljøet i Norge.

Vingmed ble nok en hard konkurrent på alle måter. De hadde nok mer (enn null..) medisinsk kompetanse, pluss «med» i navnet. Autronica la ned produktene og tapte sikkert mye penger. Men de vant i alle fall meg!

fig3_228_1975_autronica_trondheim_norway_jf-1_pedof_non_invasive_blood_velocity_in_the_aorta_ultrasound
Autronicas brosjyre for PEDOF eller JF-1 fra 1975 (fila er her (4,2 MB), søkbar PDF her (1,8 MB))

Legg merke til at boksen kjørte både i pulset og kontinuerlig modus, i henhold til modifikasjonen som Skjærpe nevner [1].

En side i Autronicas produkthistorie

På Wikipedia (her) står det at navnet på nåværende St. Olavs hospital fra åpningen i 1902 var Nye Trondhjem sykehusSentralsykehuset i Trondheim fra 1951 og Regionsykehuset i Trondheim mellom 1974 og 2002. Dermed skurrer årstall og nest siste avsnitt en smule:

fig12_228_1997_og_livet_gar_videre_pa_autronica_side_80_av_harry_amundsen_searchable

Siste side av siste bok om historien til Autronica [4] (fila er søkbar PDF og er her (4 MB))

Jenny-1 som den ble kalt, og PEDOF, ble i alle fall nevnt, sjøl om det virket som om det var på hengende håret.

TCD simulator

Rune Aaslid, sier i en mail i oktober 2021 at “Elles kan eg meddele at Jenny har fått eit nytt (digitalt) liv som ‘Engine’ for ein cerebral blodstrømings-modell. Bruk det såkalte Waveform display og du kan sjå gamle gode Jenny – no i digital version.[5]:

“The TCD Simulator is a combination of a detailed cerebral hemodynamics model with simulated Doppler, CBF, and other hemodynamic monitoring instrumentation. Thanks to recent development in computers, it is now possible to represent detailed hemodynamic events in real time — this was previously only possible using supercomputers or analog circuits to solve the differential equations.”

Rune ga meg faktisk en lisens, men da må jeg nok ha Windows – jeg har macOS. Men jeg har jo Parallels Desktop..

I tillegg nevner han at artikkelen til han og Brubakk i Circulation fra 1981 fremdeles er basis for saker han driver med nå [6].

Mer

Previous note in the series er også om en autronica-sak (på engelsk).

References

Wiki-refs:

  1. NORSK ULTRALYDHISTORIE av Terje Skjærpe i Hjerteforum N° 4/ 2019/ vol 32 side 25-33 – https://www.legeforeningen.no/../hjerteforum_4.2019_7_norsk_ultralydhistorie1.pdf
  2. Institutt fot teknisk kybernetikk femti år. Trondheim 2004. Redaksjon: Arne Asphjell og Anne Kristine Børresen. Se https://www.ntnu.no/documents/../Jubileumsbok+ITK50+-+2004.pdf (Reguleringsteknikk på NTH – ITK på NTH/NTNU)
  3. Alf kaller Mars av Tore Hugubakken. Intervju med Alf Brubakk. Universitetsavisa (2000). Se https://www.ntnu.no/universitetsavisa/0300/portrett.html
  4. .. “og livet går videre“. “En beretning om Autronica gjennom 40 år – for ansatte og andre med nær tilknytning til Autronica.” Av Harry Amundsen (1997). Også 226:[3]
  5. Virtual Transcranial Doppler and Cerebral Hemodynamics (TCD), se http://transcranial.com/edu/index.html
  6. Accuracy of an Ultrasound Doppler Servo Method for Noninvasive Determination of Instantaneous and Mean Arterial Blood Pressure, Rune Aaslid og Alf O. Brubakk, i Circulation, oktober 1981. Se https://www.ahajournals.org/doi/pdf/10.1161/01.CIR.64.4.753

Startet 6.okt.2021. Oppdatert 20.okt.2021

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.