Far og datter. Om enda et foto

Jeg har satt meg ned for å skrive dette. Jeg får prøve, i alle fall. Jeg pleier alltid å skru på de to lampene her, før jeg setter meg ned. Nå er det mørkt i begge krokene, for jeg må skrive dette først. De står oppe på elvebredden og kikker ned mot sivet. Jeg har behov for å stoppe nå, ikke skrive mer. Bare gå videre og glemme det bildet. Det var ikke disse mennene som ble vist først, men de to som lå der nede. Enda en gang. Jeg har ikke rukket å glemme det forrige bildet. Sjøl om det alt er noen år siden. Der kom det inn en melding, og jeg lar meg avspore. Hvor går grensen, spør jeg meg sjøl. Men det sto ikke noe spesielt i den meldingen. For hva jeg må forholde meg til. Måtte hun ta det bildet. Begge ligger på elvebredden. De ligger med ansiktene ned i elvebredden. Ned i vannet. Jeg har ingen elv å måtte krysse. Er det det som er problemet. Kan jeg forstå de som svømmer over, og tar med seg en toåring. Det var ingen bro å komme seg over på. Men kunne de ikke ha blitt, så slapp moren å bli alene. Far og datter, der nede i elvegrusen. Så hadde de levd. Var det jeg som satte opp bommen på broene. Jeg hørte det regne, men gjorde ikke noe med det. Broene var for fulle. Dette går ikke. Vi har det bra. Bra nok. Men vi kan ikke dele med alle. Men vi kan ikke være her, sa de på den andre siden. Vi ser da over. Vi kan ikke. Det er bare tid og sted, så kunne det blitt meg. Ingen kan styre hvor de blir født. Dattera var fraktet over og satt igjen på elvebredden. Så var det turen til kona. Men hun lille ble redd og kom etter. Ut i vannet, etter pappa. Dette orker jeg ikke. Jeg tror jeg må skru på lampene. I begge de mørke krokene, før jeg skriver videre. Men det ble for mye strøm i elva. Der ligger de, hun lille klamret til faren. Hele jenta er inni trøya hans. Og jeg ser hånda hennes opp rundt nakken hans. Pappa er god å ha. Han passer på meg. Lampene her er ennå som i natt. Ordene er ikke ferdige ennå. Ikke bildet heller. Oscar ligger der sammen med sin lille Angie. Et sted står det at hun var to år. Men hun var visst bare nesten to år. Et enda kortere liv. Det ble bare et avsnitt, bare en episode, bare en tekst. Nå får jeg lese gjennom den. Ta bort spørsmålstegn. Så slipper jeg å svare. Lese den inni meg. Men ikke høyt. Der går grensen. For hva jeg orker høre på.

Tekst: Øyvind Teig, juni 2019. Oppdatert 11. juli 2019 (2)
Foto: Julia Le Duc. Bildet viser Óscar Alberto Martínez Ramírez (25) og datteren Angie Valeria M på nesten to år, der de ligger druknet ved bredden av Rio Grande nær Matamoros i Tamaulipas i Mexico, på den andre siden av elva fra Brownsville i Texas, på søndag 23. juni 2019. De hadde flyktet fra El Salvador. Du kan se bildet her

ForrigeEtc : Desktopvisning

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.