For ett hundre dager siden

Til nå har jeg skrevet tolv fortellinger fra denne reisen. For det er jo en reise. Fra meg til mer meg. Fra ikke å kjenne så mye på at jeg har en kropp, til ikke å behøve å kjenne etter – at jeg faktisk har en kropp. Jeg tenkte at det kanskje var plass til tolv historier til. Før du blir lei. En gang må jeg slutte, for dette er også et slags litterært prosjekt.

Her jeg står og venter utenfor en butikk i en by i England. De andre kommer nok snart, men jeg syntes det var for varmt der inne. Ikke så varmt at det lille termometeret mitt klagde. 25,1 grader burde jo ha gått, også for meg. Men her ute på fortauet er det en bris som kjøler meg ned.

Jeg kjenner etter. Joda, mobilen er i lomma der den skal være.

Plutselig ringer det. Et fossefall stuper gjennom kroppen min. Hånda fyker ned i lomma etter mobilen. Men en dame som går forbi sier «hallo» i stedet for meg. Fossen renner ut. Samme ringetone. Det er tydeligvis flere enn meg som syns at standardringetonen er best.

Sykepleieren hadde ringt fra sykehuset og sagt at det var “funn” på bildet av en av lungene mine. Hun hadde lest fra CT-røntgenrapporten. Det var i forrige uke. For ett hundre dager siden. Hun hadde sagt at legen allerede hadde bedt om en uttalelse fra lungeavdelingen. Slik at alt skulle bli klart før de startet med neste medisintype. Det føltes som om jeg nesten måtte være frisk, og det var deres oppgave å finne ut av det.

– Burde jeg være bekymret? hadde jeg spurt.

Hun hadde svart at det trodde hun ikke jeg burde, for det hadde jo stått «uspesifikt» i rapporten.

Jeg hadde tenkt at av alt rart, og alt farlig, og alt jeg ikke forstår, når røntgenlegen ikke hadde kommet på noen forklaring, så burde jeg vel bare tenke at dette går da vel bra. Det hadde så visst ikke passet med noe i boka.

Likevel, de hadde ikke sett det på forrige røntgen. Jeg trodde da ikke det. Men det hadde vært vanlig røntgen, ikke CT-røntgen. Ikke lupe-røntgen. Men «uspesifikt» betydde da ikke “ingen ting”?

Men pusten min kjennes egentlig som før. Ikke som da jeg var førti, men som for noen år siden.

I den svale brisen, etter at det ilte gjennom kroppen, da det ringte hos dama, som passerte forbi der ute.

Senere satte vi oss ned på et spisested, brisen hadde gitt seg, og det var ingen skyer der oppe. Plutselig ringte det i lomma mi. Mobilen skalv da jeg hentet den fram, forsiktig, slik at jeg ikke skulle kutte forbindelsen i farta. Det var sykepleieren fra sykehuset, slik hun hadde lovet. Jeg så det på teksten på mobilen før jeg sa hallo. De andre så det på meg før jeg sa hallo.

– Nå er det klart for å begynne med de nye medisinene, sa hun. Legene har uttalt at lungen din ikke trenger å utredes noe mer.

Jeg ble skutt gjennom fossen på nytt. Flekkene, eller hvordan de så ut, kanskje var det prikker eller bare fargenyanser, de ble ikke noen showstopper. Bare en omvei. Fra forrige uke og hit. Og broa bar. Jeg var frisk nok til å begynne å ta de tablettene som skal slipe mer på det overaktive immunsystemet mitt.

Skyene mine ble også borte. Skuldrene senket seg. Kanskje ikke akkurat skuldrene, når jeg tenker meg om – om hvordan dette kan beskrives.

Men tør jeg håpe på at det blir mindre å skrive om? Litt mindre meg?

| |

(22.6.2018) [24.6.2018]