Søk etter:

Begynt 22.5.2025. Oppdatert 15.01.2026. (1959). I gruppe MODELS

Intro

English (here), German (here), by Google Translate.

Målgruppe: du, om du liker modelltog og/eller bare tog og (veldig) sentimental mimring, og om du håper på litt gjenkjenning i ditt liv ut fra mine opplevelser. Jeg er født i 1950. Så er det sagt.

Dette skriver jeg på norsk. Disse minnene, eller disse bildene er så «norske» at det kjennes rart å skulle skrive på engelsk. Og norsk er jo mer nær for meg. Eller var det mer nærme, nærmere eller nærere? I overført betydning, altså!?

Her er det bilder med meg som jeg ikke husker ble tatt, og bilder som jeg ikke vet om jeg er med på. Derfor «bilder vs. minner» uten noen stor forbokstav eller retning – motsatt «minner vs. bilder» ville vært ok. For hva som kom først av de to, sett fra mine eldre dager, er ikke godt å si..

Ingen har vel interesse av å bruke tid på å lese noe slikt, tenkte jeg. Skal jeg lage et bloggnotat? For da jeg kom over [1] var den en skikkelig page turner. Kan han, så kan vel jeg? Uten sammenlikning, forøvrig. Bare se på de modellene som han bygde!

Som Jeff Haden sier «Siden tid er din mest verdifulle ressurs, hvorfor vil du ikke få den til å se ut til å vare så lenge som mulig?» ^[10] Inkluderer det å skrive eller å lese (slik mimring)?

Nummereringen på referansene reflekterer rekkefølgen jeg satte dem inn i. Siden jeg skrev det ovenfor nettopp nå så havnet [10] først! Referanser til andre av mine notater ligger rett i teksten.

[10] Går tiden for fort? (NHI, Jeff Haden)

[1] ALL MY MODELS, PHOTO GALLERY av Attilio Mari. Om lenka er tom så ligger det en nedlastingsside på Internet Archive, Wayback Machine (her). Jeg kunne høyre-klikke på PDF-fila der og laste ned lenket fil.

1955

Da jeg kom over heftet [2] på Jernbanemuseet på Hamar oppdaget jeg at «det der» må da ha vært det leketoget jeg fikk til jul da jeg var liten. Far arbeidet på Børstad transformatorstasjon på Hamar («stasjon»), og vi bodde i tjenestebolig rett ved siden av ^[7]. Med during fra de store transformatorene rett inn på soverommet mitt.

Så fant jeg dette bildet av meg sjøl i en boks. Her er det null tvil. Togsettet var fra R.W.Bakke, som heftet handler om.

Når jeg tenker tilbake så skjønner jeg ikke hvorfor jeg bare ser sånn passelig fornøyd ut. For jeg likte det settet. Det var jo også den første togbanen min. Søsteren min Inger Johanne (som jeg flere år senere lagde et «Sertifikat over lok 3000» til) og jeg hadde bare ett søskenbarn. Det vil si at tanter og onkler stort sett var uten unger. Dermed ble det mer gaver på oss😀 (Bak bladutsnittet, til høyre i bildet, sitter Inger Johanne med sine julegaver.)

Kanskje var det det året jeg i tillegg fikk en tanks i blikk, med kanoner og gummibelter. Den skulle også sveives opp, akkurat som loket. Den hadde tennstål, som på en lighter. Den sprutet gnister. Jeg var redd. Da jeg senere skrev et essay (i USA, hvor jeg var et år på AFS-utveksling i gymnasårene) dro jeg fram denne hendelsen som en slags start på hvorfor jeg ble conscientious objector eller militærnekter. Ubegripelig at noen kunne gi noe slikt til en guttunge. Etter sju barnebarn kan jeg si at noe slikt har vi ikke holdt på med. Heldigvis krakelerte gummibeltene fort. Det ble slutten på marerittet, for jeg drømte om den. (Jeg fant den på nettet nå; tror det var en Gama stridsvogn med tre akslinger.) (Tida har forandret seg. I mai 2025 har norsk Wikipedia en «uleksikalsk» artikkel om militærnekting, slik jeg leser det. Se diskusjonen om artikkelen her. Jeg er Aclassifier, og ingen vil jo nekte meg å prøve gjøre den mer leksikalsk..)

Togsettet fra Bakke durte rundt – framover – rundt – og framover igjen, siden det fulgte med to rette skinner. Ja ja. Jeg husker at jeg var mer fascinert av modellene av blikk, pent lakkert og med fine hjul, enn av å kjøre det toget. Strengt tatt var lekeverdien lav, for toget gikk alt for fort – helt til fjæra etter noen runder ikke hadde mer å by på.

Da jeg begynte med hobbyarbeid i kjelleren gikk nok vognene med som materiale når jeg trengte blikk. Vanvittig! Hjulene var fine som fløyter, husker jeg. De ga en tynn pipelyd. Nøkkelen til opptrekk kan det hende at jeg finner igjen en dag.

PS. Jeg fikk visst «copingsaga» mi og den lille trehøvelen samtidig. De er med på bildet. Jeg har begge to ennå, 70 år etterpå. Kanskje var det noen som så en kommende hobbysnekker i meg? Se 1959, hva jeg brukte den til da.

PS2. Jernbanemuseet var på Disen på denne tida. Da jeg begynte på skolen traff jeg Steinar T. som bodde på Disen. Vi gikk i samme klasse på Rollsløkka skole. Da jeg nettopp traff han på «Kattaruss 1970» sitt 55-års jubileum minnet han meg på at vi hadde lekt der, og sneket oss inn i et av skurene og beundret de store vognene som var lagret der. Her må jeg umiddelbart korrigere. Jernbanemuseet flyttet fra Disen i 1954. Da var vi fire år. Så det må ha vært materiell som sto igjen i noen år som ga oss disse opplevelsene. Om minnepuslespillet vårt er rett, da.  Joda, jeg kjenner det nå. Det var nok litt forlatt der.

—–

[2] Et produksjonseventyr i miniatyr : mekaniske leketøy fra Reidar Werner Bakke 1947 – 1962 av Svein Krogrud. Utgitt av Hamar: Jernbaneverket, Norsk jernbanemuseum 2007. ISBN 9788292048108. Les her

[7] Børstad transformatorstasjon, Hamar. Se Digitalt Museum 0401-03936. Jeg vokste opp i den hitterste delen av huset i øverste, høyre hjørne. Jeg antar at bildet er fra ca. 1960. Bolighusene ble revet ca. 1976 for å gi plass til en søppelforbrenningssentral. I følge kartet til Eidsiva er ikke dette en «energisentral» (her). (Hva er den da?)

1956

Et mysterium. Et postkort fra 1956. Er gutten der meg? 

Påsketrafikk på Hamar stasjon ^[5].

Kan de folka rundt der være mormor Inga, morfar Johan Magnus og tante Lull som venter på tog til Oslo? Og den store damen, noe slekt? Alle sammen venter på et annet tog, mens gutten ser på det damplokomotivet som alt står der.

Jeg tror dette kalles logistikk. Kompliserte greier:

Damploktoget står nok i spor 3, og folka venter nok på tog i spor 4  ^[6]. Damploket har enten kommet fra Røros eller Oslo. Spor 4 er tomt og kan også ta imot tog både fra Røros og Oslo. Om de venter på rørostoget som skal «snu» og kjøre motsatt vei til Oslo, så kan hypotesen min holde. Samme om det er et tog fra Oslo som skal tilbake. Om det er oslotoget som skal til Lillehammer, sliter jeg, for hvorfor skulle mine oslofolk dra nordover etter et hamarbesøk?

Takk til Jernbanemuseet for hjelp med å prøve å finne ut av dette! De har til og med lett etter rutetider med tilhørende spor fra 1956, og prøvd å finne andre bilder fra 1956 med stedsskilt på perrongen.

Jeg syns det er rart at far ikke oppdaget dette kortet. I så fall burde vel jeg ha visst om det, ikke oppdaget det ved et tilfelle etter at jeg var sytti? Gutten har visstnok en Ready-lue på seg. Hadde jeg en slik? Jeg har ikke funnet noen bilder av meg med en slik lue. Ennå. Hmm.. Jeg kan jo ønsketenke at det er meg, som så mye annet gøy fra barndommen.

Jeg var seks år i 1956, så dette burde jeg da kunne jeg unne meg. Nå.

—–

[5] Normanns Kunstforlag AS, 1956. Et bilde fra Norsk jernbanemuseum på Digitalt Museum: JMF040661, som jeg har betalt for å bruke. Jeg har lagt en tekstlinje med denne referansen inn i bildet.

[6] Banenor sporoversikt for Hamar stasjon – fra 2017.

1959

Den copingsaga som vises på det første bildet fra 1955 (ovenfor) brukte jeg i 1959 til å sage ut ei bro i finer. Jeg hadde nok studert märklinkatalogen og ønsket å lage noe a la Märklin 7163. Jeg husker at jeg fikk kalde føtter (eller svette hender) alt da jeg skulle bore hull for sagbladet. Det fliset seg opp på baksiden. Det ble verre da jeg begynte å sage. Ikke hadde jeg noe godt hold heller, far hadde ingen skrustikke, og jeg holdt sikkert på med dette prosjektet uten å vise det til han. Et helt versksted var jo tilgjengelig, med kraftig voksenstøtte, bare 100 meter unna – på «stasjon». Jeg var aldri fornøyd med den broa. Den ble aldri inkludert i noen bane.

Og den var jo feil, oppdaget jeg ganske tidlig. Statikken i en fagverksbro kan man nesten utlede bare ved et blikk på 7163. Min ville kanskje ha kollapset med en gang et lok kjørte ut på den. (Se Fagrevrksbro: statisk system). Det var sikkert lettere å finne på min egen bro med rette linjer, enn slavisk å tegne av 7163 med buelinjer. For den manglet skråavstivere, og dette oppdaget jeg nok først etter at broa var lagd. Kanskje hadde jeg sett det, men tenkt at det var vanskelig å sage til. Skjønt, de to øverste stagene er jo skråavstivere, egentlig? Den hadde kanskje holdt, med like god margin som enkelte nye broer.. Og så trodde jeg ikke den var høy nok for pantografer (jeg hadde jo bare lok  3000). Og den var «for smal». Huff!

Aldri inkludert i noen bane før i jula 2025. Inspirert av Anders lagde jeg en togbane under juletreet. Det ble en analogbane, for jeg har jo en del analog-lok som trengte mosjon. Og smøring, viste det seg. Siden det er litt nivåforskjell mellom golvet og klinkeren lagde jeg noen pillarer for å jevne ut, og valgte å la hele banen kjøre høyt. På nyåret kom jeg på broa, som jeg tross alt hadde holdt unna søpla i 66 år. Det står «9 ÅR» under den. Etter at jeg hadde frest spor til skinnene slik at de holder seg midt på, skrev jeg «75 ÅR» på oversiden. Det var også lurt å slipe av broa litt på endene, på innsiden, slik at Di 3 ikke hektet. Broa må fremdeles ha et godt stykke med rett skinnegang foran og bak, for märklinlok har en tendens til å breie seg utover i en sving, og trenger en del rett spor for å strekke seg helt ut. Bare se i SBB Ae 3/6 II differences. Jeg hentet også ned Märklin 37294 DB Class 191, for det snor seg så elegant i svingene. Du kan se det på bildet. Det er digitalt, men skjønner seg fint på ren AC, men uten lyd.

Nå gleder jeg meg alt til neste jul. Eller når barnebarn Aslak (5) kommer en gang og han spør morfar om vi skal sette opp juletrebanen på kontoret mitt. Svaret vil bli et rungende «ja».

Bro 7163 kostet kr. 23,50 i 1961/62. Det tilsvarer, i følge Norges Bank 371 2024-kroner. Bro 7263 for M og K spor (her) koster nå €38,99 = 460 kr. 11.1.2026. Men så er det nok mye mer detaljer i den nye broa, som ganske sikkert er i plast. Den gamle var i blikk. (De har også 74636 for C spor (her)).

1960

Den 22.10.1960 gikk morfar og jeg fra Bjerregaards gt. 13 i Oslo ned til Gnisten (Knut André) og kjøpte en Märklin 4605 vogn til kroner 19.25. Dette var første gang jeg var der.

Siden jeg var vant med Platou Murstad på Hamar kunne jeg ikke tro det jeg så. Hamarbutikken var også bra. Inni butikken gikk man opp et par trinn til en fin togbane. Men butikken brant. I 1966, i følge Digitalt museum – og den var visst i Torggata 71. Men i min minnefragment-rekonstruksjon lå den da i Vangsveien, østfra: før man kom til Østre Torg, og det var først etterpå at Platou Murstad var i Torggata?.. Siden kvitteringene mine ikke inneholder noen adresse sjekket jeg dette avsnittet med barndomsvenn Tore R, som vet alt om dette. Her er svaret hans: «Platou Murstad hadde to forretninger i Hamar. En i Torggata og en i krysset Strandgata / Vangsveien. Jeg tror vel helst du handlet i Torggata. Der var det en trapp opp inne i avdelingen. Men det ble solgt Märklin i Strandgata også.» Jeg gir opp. Jeg skal prøve å flytte minnene mine til Torggata.

Men gnistenbutikken i Oslo var stapp full av togsaker.

Morfar var sjokkert over prisen på vogna, men jeg hadde de pengene. Jeg har vogna ennå. Nå har jeg har kjøpt et par Roco 76832 vogner av den samme vogntypen. Det er snakk om en overdekket godsvogn fra BLS, epoke III. Roco er en bedre reproduksjon, men den er da også seksti år nyere. Men den har ikke samme minneverdi. Og märklinvogna har holdt seg utrolig bra, som alt det gamle jeg har fra dem.

Men jeg bestemte meg for å ta et bilde. Først da oppdaget jeg sprekken i märklinvogna. Den er tilgitt. Jeg har noen flere skrukker, jeg også. Og rocovogna har også sine nykker. Som litt for spinkle stenger i trappa (til å vare, mener jeg), mens Märklin har litt for tykke (til å se på, mener jeg). Og de var vel neppe blanke på originalen. Dette er noe av sjarmen. God plass for synsing. Du kan også så vidt se vognene i My album of model railway photos – og i 1962-artikkelen nedenfor.

Jge ser at Märklin produserte et sett med tre av disse vognene i 2023-25: 46568. De likner veldig på «lekevogna» mi fra 1960. Roco sin er mer en ordentlig modell. Men sjarmerende!

Morfar døde, mindre enn et år senere, 77 år gammel, av «sukkersyke». Da hadde mormor og tante Lull veid all maten han spiste i flere år, mens han ble tynnere og tynnere av denne sultedietten. Jeg vet ikke om han fikk insulin, men da fantes uansett ikke syntetisk, kjemisk rent insulin. (Søstera mi mener at han faktisk fikk sprøyter.) Historien til diabetesbehandling er interessant ^[3] og ^[4]. Diabetes var en dødelig sykdom helt til på 1920-tallet, da de greide å ekstrahere og rense insulin fra dyr relativt bra.

På bildet er morfar 71 år gammel. Yngre enn jeg er nå, i 2025.

Turen til Gnisten ble morfar og min tur.

Fritt oversatt fra 216:[morfar].

—–

[3] 100 år med insulin, les på www.diabetes.no/forsiden/vi-feirer-100-ar-med-insulin/ av diabetesforbundet. De viser en film med Frederick Banting (f.1891-d.1941) der fra 1932. Da var han 41 år og kvikk og rask. 49 år gammel overlevde han som eneste person en flystyrt, men døde dagen etterpå. Livet er uforutsigbart.

[4] Insulinets historie i korthet, les på www.makingdiabeteseasier.com/no/hva-er-diabetes/diabetes/insulinets-historie-i-korthet på «Making Diabetes Easier av Air Liquide Healthcare»

1962

Jeg bygde en märklinbane i midten av folkeskolen. (≈ barneskolen, som nå starter på 6 år mens vi begynte da vi var 7 år). Jeg sparte alt jeg kunne. Både blå femkronesedler med bilde av Nansen og fiskevær i Lofoten og gule tikronesedler med bilde av Michelsen og to skip i fart var populære. Fra onkel Halfdan og tante Gerd kom det alltid helt nye sedler. Så jeg lærte å stryke krøllete sedler eller gå i banken og bytte dem til nye. Som nevnt i 1960-notatet handlet jeg litt hos Gnisten (Knut André) i Oslo og på Hamar Platou Murstad (*). For andre saker M. Jahren, Olaf A. Østbye, Arne Hansen, NEBB, Østrem & Olsen, Joners fargehandel og Maths Pedersen & Co A/S. Og i 1960 fikk jeg onkel Arthur og tante Gunvor til å kjøpe begynnersettet Märklin 3200 (DM 32,50) for meg i Kinder-Paradies i Göttingen, sum DM 60,65. Jeg tror vi ganget med 3 til kr. I 1961 hos Paul Petersen i Flensburg, sum DM 44,50. Jeg har da kvitteringene, må vite, ellers hadde jeg vel ikke husket? dette. Men ikke vedleggene fra salg av «VG og Dagbladet!», da vi gutta løp om kapp rundt på spisestedene med en tung bunke glatte aviser under armen. Det ble noen kroner hver gang.

(*) Før jeg var ti år sa far nei til at jeg skulle begynne med tog. Kontantene som lå i den sprakende, lett gjennomsiktige lønningsposen hver måned (tror jeg det var), var jo ikke all verden. Men vi hadde det likevel bra. Mitt relativt utspekulerte trekk ble da å kjøpe to plastskinner fra Fleischmann. De var minst dyre, og  ble en kile inn i argumentet hans. Jeg hørte senere at han tenkte at når gutten er så interessert, så la han begynne. Sitat fra mor. Jeg har de to skinnene ennå, men har aldri brukt dem. Men de var kanskje de mest nyttige skinnene jeg noen gang har hatt.

Det er disse Märklin metallskinnene fra 1960-62 jeg fremdeles har på den enkle banen min. Og lokomotivet fra 1960, et lite damplokomotiv av type «klasse 89 fra DB», er Märklin modell 3000. De produserte faktisk en ny serie av loket i 2000-2003 (her). Jeg har kjøpt noen ekstra skinner. Men med den nåværende banen får jeg ikke til å snu togene. Jeg har heller ikke brukt skinnekrysset som ville ha medført at togene kunne snu retning uten å rygge. Men snuing, enten «enkel» som på bildet eller i 8-tall tar opp mye areal på en liten bane. Men får ikke alt ved en gitt togbane!

Her er et notat hvor jeg også har brukt bildet ovenfor: A model to fulfill.

1983

Denne teksten startet som et avsnitt i 2025 (3), men det funker vel bedre som et eget kapittel.

1983 (skjema)

Jeg bygde om både 1960-utgaven av lok 3000 og ca. 1982-utgaven av Märklin 3030 (det svenske Da-loket, se Märklin og Wikipedia) slik at lyspærene holder lenger. Med denne løsningen «ser» ikke lyspærene den høye «snupulsen», og unngår dermed å brenne ut så fort. De blinker riktignok veldig kort i starten av pulsen, men om man holder på knappen på trafoen lenge (og dermed leverer den høye spenningen) så ser man at pæra slokner fort. Du kan se den opprinnelige virkemåten på filmen i kapittel 2025 (3), for det loket har jeg ikke modifisert.

Triac’en (MAC92) styres på i hver halvperiode av strømmen så lenge motoren går. Riktignok må spenningen stige til triggespenningen på gate’en på triac’en (0,1 – 3 V), men pæra (en eller to) lyser fint når lokene kjører både framover og bakover. Husk at dette er AC analog lok, for slike er lyset  ikke retningsdirektivt. Det vil st at alle lyspæreren som er montert alltid vil lyse når loket går.

1983 (montering)

Under den høye snupulsen (*) trekker releet til og fjerner spenningen til motoren, slik at loket ikke skal rykke til under denne pulsen. Og dermed blir heller ikke triac’en trigget, og pæra lyser ikke opp.

Jeg kan ikke huske at jeg ikke har funnet på dette sjøl.

(*) Snupulsen har høyere spenning (nesten 30 Volt AC) som fører til høyere strøm (Ampere) og dermed høyere effekt (Watt). Det er til syvende og sist den høye effekten som brenner lyspæra alt for fort.

1983 (Märklins skjema)

Märklin sitt dokument som viser en tegning av lokets deler og koblingsskjema, se her.

Jeg har tatt ut kobingsskjemaet her. Den lille klumpen midt på er den spolen som jeg også viser midt på min tegning. De har utelatt de to keramiske kondensatorene som også er der, men som jeg har tegnet inn. Til sammen vil dette LC-nettverket (spole-kondensator) fjerne høyfrekvent elektrisk EMI støy fra børstene. Det kalles også et pi-filter (π-filter), se her. Det var spesielt viktig da vi hørte på langbølge på sekstitallet. Men jeg regner med at laveffekt Bluetooth (BLE) mellom mus og PC etc. sikkert også syns det er ok med så lite EMI som mulig.

1983 (Litt forklaring om strømsystem)

På siden, i 2025:

• AC analog er Märklin sitt gamle system, som bruker enkeltpunkt mellom skinnene («midtleder») som den ene lederen og de to skinnene sammen, som den andre. Da er det kurant å kjøre i 8-tall
• Märklin bruker denne skinnetypen også til DC digital kjøring – og noen kaller dette AC digital, som da må leses som gamle og nye «AC type skinner» med «digital styring» = Märklin. Husk at vi alltid, med hvasomhelst-digitalt (som DCC, mfx etc.) og hvasomhelst-skinner, for alle merker, har likestrøm DC med overlagrede pulser for datatrafikken. For DC digitalt, styres alt, inkludert lysene, vha. datameldinger fra kontrollenheten
• For å få til retningsstyring av lysene for DC analog-lok (uten punkt midt i skinna, penere å se på, men togene kan ikke lett kan gå i 8-tall) er det nok med en motsatt koblet diode i hvert endelys. Om LED (og ikke glødelampe) så er jo de direktive i seg sjøl (LED = Lysemitterende diode). Da vil LED’ens max reversspenning være avgjørende for om man trenger en ekstra seriediode
• Märklin tog som kjører på skinner uten midtleder («DC type skinner«) blir produsert under merket Trix. De digitale grensesnittene er like. Med dem blir slepeskoen under lokene borte, og da har de anledning til å ha med detaljer på undersiden. Jeg har et lok for «DC type skinner»: SBB Ae 3/6 II (H0 brass by Lemaco), og det er bare helt nydelig, også på undersiden. Dessuten er jo alle skala-1 lok uten midtskinne, se MODELS
• ..og så vare det ei australsk popgruppe som heter AC/DC, som Märklin til og med har lagd både lok og vogner for, se  2025 Rock N Roll Train X ACDC

2025

En liten gutt står og ser på at det magiske lokomotivet snur og skifter spor der oppe. En betjent dytter over sporveksleren mens lokføreren av og til stikker hodet ut for å forsikre seg om at de gjør det rett. Vi hører at de prater med hverandre, også om betjenten er bak loket, som på bildet. Gutten var linselus på en film som jeg strøk, eviggjort ved at jeg tok vare på dette enkeltbildet. Så kom loket ned til oss og ble koblet til vognene, og bremsene ble testet. Jeg var så oppslukt at det var Mari som måtte minne meg på å ta et bilde med meg og lokomotivet.

Den lille gutten er ny i livet, mens jeg er like gammel som lokomotivet. «Lok 1» ble også levert i 1950. Han står på avstand og funderer, mens jeg hadde fått sett inni loket før vi startet. Styrepult, sikringer og rommet hvor transformatoren og trinnregulatoren står. Dermed får de fire akselmotorene lavere spenning og høyere strøm enn de 6800 Volt (25 Hz) som kommer ned gjennom strømavtakeren. Toget vårt kom nedover fra Løkken Verk og skulle snu og kjøre tilbake fra Svorkmo stasjon, hvor disse bildene er tatt. Her måtte loket flyttes fra «foran, nedover» til «foran, tilbake». (Akkurat som de gjorde med rørostoget som kom fra Oslo, på Hamar stasjon. Men i Sveits dyttet lokomotivene ofte togene; men med førerplass i front, da.) Samtidig tok de strømavtakeren foran på loket ned, og den bak, opp.

Så var vi klare for turen tilbake.

Dette elektriske lokomotivet ble levert til Thamshavnbanen av Skabo Jernbanevognfabrikk og NEBB, som nevnt i det magiske året 1950. Denne smalsporete en-metersbanen åpnet i 1908, og dette loket ble levert mellom #7 og 8 og #9 og 10. Jeg vet ikke hvorfor de kalte det Lok 1, men kanskje var det for å minnes det gamle Lok 1 fra 1908 som ble brukt som delelok til lokene 2 og 3 etter en sabotasjeaksjon under andre verdenskrig, hvor alle tre ble skadd ^[8]. Men det viste seg at dette nye Lok 1 ikke kom opp den bratteste stigningen på 44 ‰ om vinteren. Det er inni tunnelen, som vi snart skulle kjøre gjennom en gang til. Derfor fikk loket klengenavnet «Sommerloket». «Kanskje var det derfor det i 1967 ble malt i en vårgrønn farge i motsetning til de øvrige lokomotivene som er blå.» ^[9]. Etter kontakt med museet fikk jeg vite at antakelsen min om årsaken til at loket ble kalt ‘1’ er feil: «Lokomotivene var ødelagte eller svært nedslitte etter krigen så det ble bestilt nye lokomotiver fra NEBB. De fikk numrene 1, 5 og 6. Dette var på grunn av at disse numrene var ledige. Nummer 1 etter Westinghouseloket som ble utrangert (nummer 2 er her på museet, som verdens eldste vekselstrømsdrevne lokomotiv i drift. Nummer 3 står på Gløshaugen på NTNU i Trondheim) og 5 og 6 etter motorvognene fra 1911 som ble fullstendig ødelagt under krigen.» Om Lok 3, se neste kapittel.

[8] Wikipedia: Salvesen & Thams lokomotiv 1–3, med eget kapittel om Nr. 3 «Ohma Electra». En egen og kortere artikkel i nynorsk Wikipedia: Ohma Electra

[9] Guide Thamshavnbanen. Orkla Industrimuseum, 3. utgave 2018, s.22. Se https://oi.no/om. Del av MiST = Museene i Sør-Trøndelag, sjøl om Sør-Trøndelag + Nord-Trøndelag = Trøndelag fra 1.1.2018

---

:: Dette er far Hans-Jacob på Løkken Verk i år 2000. De brukte lok 5. Da kjørte toget kjørte helt ned til Thamshavn. Det er lett å se at de har utbedret anlegget på Løkken Verk veldig mye siden den gang! Se f.eks. 224:[Thamshavnbanen].

Slike bilder hjelper minnet; eller blir de minnet? På dette bildet er han 85 år, og det er 25 år siden.

Jeg kan se ansiktet til far tydelig, som et speilbilde i et vindu. Det blir tydeligere og tydeligere for hvert år. Jeg har ti år igjen dit. Han hadde fire år igjen til sin endestasjon.

2025 (2)

Siden jeg nevnte Lok 3 i forrige kapittel, her er noen av bildene jeg har tatt når jeg har vært innom elektro på Gløs. Lok 2 som kjører på Thamshavnbanen er 8,54 m langt, står det i [9]. Ut fra [8] (4 cm kortere) virker det som alle var like lange. Det må nesten være såpass lengde for å få plass til fire akslinger og en motor til hver. Og for å gi nok tyngde, sjøl om 20 tonn heller ikke er mye for et helt lok. Jeg husker at de monterte Lok 3, det kom i min studietid på elektro. Men jeg var ikke medlem i Omega (uten h), jeg syntes opptaksprøven deres var for skremmende. Jeg jobbet jo som student med «hjertet» (her), og fikk mange pigger ut da de seremonielt brøt inn under en forelesning med den museale sveivetelefonen sin. Å hilse på en som har en ledning i hånda som er koblet til en sveivetelefon som en snurrig fyr sveiver ivrig på, som kanskje gir mer enn hundre Volt AC, nei takk. Så var det vel en jordplate, og at man måtte stå barbent på den. Vi hadde jo alle tatt eksamen med spørsmål om Kirchhoffs lover og visste hva som da ville skje. Men også at Georg Ohm (med h) i 1827 hadde funnet ut at en passende motstand i serie ville ha dempet strømmen og gjort øvelsen ufarlig, men også mindre teatralsk. Jeg reise meg opp og gikk. Så slapp omegafolka en potensiell kranglefant. Men de var, og er jo flinke da, så jeg gikk helt sikkert glipp av noe, også sosialt! (Etter å ha redigert på denne teksten for n’te gang kjenner jeg at tvilen har sneket seg inn. Har jeg rekonstruert minnefragmentene rett? Hvis ikke, mail meg eller kommenter her, så skal jeg redigere for (n+m+1)’te gang.)

Loket heter, der det nå står, også Ohma Electra (hunkjønn, jeg fortsetter å beskrive det som intetkjønn) og har egen omegaside (her), wikipediasider [8], og facebookside (her). Bra jobba, folkens, dere står på! Men jeg syns nok det burde hatt egen kjøreledning, så pantografen slapp å stå rett opp til ingen nytte! Om så bare en enkel wire til pynt! Og så burde det stått under tak, slik som damploket Bjørkelangen som Smørekoppen overtok alt i 1961 (her). (Det med tak over sier de i en melding den 13.7.25 at de jobber med.)

Min italienske tog-epost-venn Pietro M. B. skrev, da han så dette innlegget, at «The 1908 loco Westinghouse is a tipical USA design: bello!»

På plaketten står det:

NORGES FØRSTE VEKSELSTRØMS
LOKOMOTIV
SKJENKET NORGES TEKNISKE HØGSKOLE AV
ORKLA GRUBE-AKTIEBOLAG
LOKOMOTIVET VAR I DRIFT VED THAMSHAVNBANEN
FRA 1908 TIL 1963

Og så lurer jeg på om koblingsskjemaet er tilgjengelig, og om det er beskrevet, slik jeg har gjort med SBB Ce 6/8 II og III på SBB Historic: Schaltplan – two circuit diagrams of the Ce 6/8 III crocodile?

2025 (3)

2025 (3.1)

Det kom en melding fra svoger Eiler (eller «bror i loven» på engelsk) i Oslo (også «75+») om at han hadde observert en såkalt «iSEKK» (her) med saker som sto og ventet utenfor en leilighet. Han hadde forsiktig inspisert toppen av den og reddet et gammelt damplokomotiv fra Märklin, pluss en plastbro og treskinne fra Brio. Akkurat som jeg gjorde, da jeg reddet en timeteller med veldig liten innsats (Timeteller elretur-retur).

Jeg vet ikke om iSEKK hadde kommet til å sortere grundig og kanskje sendt disse minnene videre til en butikk a la BrukOm som vi har i Trondheim (her). Jeg antar at de fikk en bedre skjebne i hans hender.

Så havnet de her hos meg. Pent pakket inn. Loket var forskriftsmessig festet med «ståltråder fra korkene på prosecco / cremant flasker – anvendelig til mye, f.eks. til å skjøte brukne plastleker.» Akkurat som jeg kunne ha funnet på, jeg har en liten kveil i skuffen min.

Ungene mine hadde Brio, og noen barnebarn, også. Og jeg har jo fremdeles mitt lok Märklin 3000, kjøpt i 1960, se kapittel1962 (ovenfor).

Så får jeg se om spolen i motoren er i orden. Eilers forsøk på å se om det var liv i det ble helt ignorert av modellen. Er spolen i orden så tror jeg at jeg skal få det til å gå. Det ser jo ut til å ha vært pent behandlet. Da må jeg bryte vinkorkfortøyningsståltrådene for godt, men det hadde vært gøy. Se 2025 (3.2), nedenfor.

:: Jeg ser at dette loket er del av en serie av enklere materiell som Märklin kalte «HOBBY». Dette loket var med i 2000 til 2003 (se Märklin sin side her). Det betydde ikke digitalt og at modellene er mer lekepreget med mindre detaljer som kan ramle av. Og rimeligere.

Her er 1960-utgaven min i parentes:
I godset på undersiden står det «Made in Germany» og «MÄRKLIN» («Made in Western Germany» og «MÄRKLIN»). Øst-Tyskland eller DDR var blitt innlemmet i Vest-Tyskland 3.10.1990, og de trengte ikke å differensiere mer med «Western». Da var jeg 40 år; slikt tenker vi på som er «75+». Lokets løpenummer er 89 006 (89 028). 89 kalles klassen; hadde det vært bokstavklasse ville det vel ha blitt kalt «litra». Loket har understell i metall og kappe i plast. Jeg ser at plasten i kappa har holdt seg utrolig godt i disse 65 årene. Det er ikke noe tekst støpt i plasten under vinduene på det nye, bare nesten slitt bort, trykt «DB» (Deutsche Bahn) og «89 006» («MÄRKLIN» og «89 028» støpt i plasten). Det er heller ikke noe tegn støpt i godset på sylinderne, bare et et lite, nøytralt felt på samme sted som (et «O^—O» symbol de brukte). Den utvendige spaken på høyre side for å skifte retning dersom den litt høyere spenningspulsen ikke greier å snu venderen innvendig, er også borte på 2000-2003 loket.

Med andre ord, jeg har et «nytt» lok! Tusen takk, Eiler! Enten det går eller ikke, det er her for å bli!

Etter den analoge utgaven på tidlig 2000-tallet fortsatte Märklin med dette loket som digitalt, for styring av framdrift og lys: av og på. De har gitt det løpenummer «89 009«. Det har noen tøffe røde striper, men ellers virker det likt. Det markedsføres som «START UP» på esken, for å signalisere at det har lav pris, er søtt og med akkurat nok detaljer. De første var nok for meg da, og det burde holde til målgruppa i dag, også. Se Märklin lok 30000. Og som del av «starter set» 29890 har de gitt det løpenummer 89 003. Også med røde striper. Foglarna vet sikkert om det finnes flere utgaver!

2025 (3.2)

Service på loket: Loket går som en drøm! Siden hjulene ikke lot seg rikke uten mere makt enn konstruksjonen kanskje ville tåle, tok jeg på en måte fram standarlista for renovasjon av analoge lok:

1. Dypping av alt, unntatt kappa, i et høyt glass med isopropanol (blårens) en stund
2. Fjerning av masse harde fiber rundt omkring – kanskje kom de fra teppebelagt golv. I hjulene, tannhjula og akslingene. Jeg åpnet også motoren. Det er to skruer. Det skal ikke så mye til for å holde igjen rotoren når den prøver å starte opp. Den var faktisk «full av» fiber
3. Jeg måtte skifte begge børstene, både den av kull og messing. Det var nok et eller annet i messingstiften som holdt igjen litt for mye når motoren skulle starte. Den er lagd av messingduk som er surret slik at det blir en liten sylinder. Rart at det holder i det hele tatt, spør du meg!
4. Ny olje på alle tannhjul og akslinger. Jeg brukte Märklin 7149 olje (her). Den minner meg om symaskinolje
5. Ny lyspære (glødelampe). Den jeg satt inn hadde tykkere kolbe. Pussig. Men det ble god nok margin mot snu-releet sin arm om jeg bøyde litt på infatningen. Pære var svart; det tyder på at dette loket har vært flittig brukt!
6. Ikke dette: ombygging til digital (kanskje med lyd?), men det har jeg ikke gjort med noen av analoglokene mine. Se My album of model railway photos (Scene 2) som viser at jeg har beholdt mitt gamle fra 1960 og kjøpt et helt nytt med mange detaljer, digitalt med lyd og fjernavkobling av vogner. Og 132:[My layout]

Jeg har alltid liggende resevedeler til lok. Så nå må jeg etterbestille. Da er beskrivelsene til Märklin gode å ha (her og her). Nå murrer loket som en katt, helt fra 10V (DC). Da bruker det 0,7A ubelastet (med lys). Det vil si 10 * 0,7 = 7 Watt. Jeg har ikke kjørt det med gammel trafo (AC) ennå. Og jeg er litt spent på snu-releet som skal trekke til ved et høy «snu-puls». Det er bare det som kan få loket til å skifte retning. Å snu på DC-polene får det ikke til å skifte retning. Det følger av at motoren funker både på DC og AC. Så kan jeg sette det på hylla til pynt. For jeg kjører jo egentlig ikke analoge lok. Eller, kanskje på skinnesirkel under juletreet?

Eiler spurte etterpå: Kan det bruke både AC og DC?
Ja! Men det hjelper ikke å vende polariteten når den går på DC (likestrøm). Både for DC og AC (vekselstrøm) må loket ha en kraftig spenningspuls for å aktivere retningsreleet til å legge en vender i motsatt retning. Den snur den relative strømretningen mellom rotor og magnetiseringsspolen (stator) som lager magnetfeltet til rotor. Rotor får strøm via en kommutator (roterende kontaktskive for alle de tre spolene i rotoren) som forsynes med strøm via de to børstene, en av messing og en av kull. De står på rett linje. Motor og retningsreleet er to forskjellige komponenter. Når spenningspulsen trekker i relespolen får også lyspæra kjørt seg, og den blinker til. (Men se 1983). De motorene som brukes på digitale lokomotiv er helt annerledes, de er rene DC-motorer.

2025 (3.3)

Så, hvor gjør man av noe slikt? Det kunne jo like fort havne i en boks her med en sjebne nesten så ille som det ble reddet fra.

Jeg tok saken, igjen. Monterte en Roco skinne, uten midtleder, så det ble ganske kraftløst – inni Brio-broa. Kraftløst – bra; så finner det aldri på å kjøre utfor kanten.

Men jeg har jo en super hylle ved togbanen min som jeg godt kunne lage et par traverser på toppen av, og bruke dem – 132:[Storage display shelf as a siding yard].

Som tenkt, så gjort! Dette ble både pent og pyntelig, og langt fra den svarte posen.

Søkeord

• blikkleke, stridsvogn
• tin toy
• Triac to save the bulbs for a longer life, on old Märklin analogue locomotives