Jeg får se

Jeg er ikke alene om å styre nå. Om jeg blir slapp eller om det er vondt å gå ned trappa. Om det er vondt å våkne om morgenen.

En sprøyte en gang i uka bestemmer. Nå har den bestemt i ett hundre dager.

De første tretti dagene ledet den meg sakte over broa. Fra der hvor det var nåler over alt. Sakte. Til et annet sted. Her jeg er nå.

Immunsystemet mitt er overaktivt. Medisindosen tar ned angrepet mot de stedene som har blitt vonde. Etter en stund er de ikke vonde mer.

Det kjennes godt. Jeg har kommet til denne nye normalplassen. Jeg har ikke tenkt at det fantes slike steder.

Men nå var jeg blitt trygg. Derfor tenkte jeg ikke at det korte avbrekket skulle vare så lenge.

Det var bare å droppe sprøyta en uke. En usynlig hånd tok sakte over rattet. To uker senere kjente jeg ikke grepet.

Imens hadde en annen medisin fått slippe til, og lungebetennelsen var på vei ut av kroppen.

Endelig, neste sprøyte. Så det ble bare en doses opphold.

Denne uken har vært grei, men jeg styrer ikke ennå. I morgen skal jeg sette denne andre sprøyta etter pausen.

Jeg tror jeg vet, at om en uke er jeg der igjen. Rattet blir mitt igjen.

Blir det?

Når en baksetepassasjerer klapper meg på skulderen hver dag. Det må visst også til, sier kroppen ennå. Men kroppen vil vise vei. Etter hvert som klappet på skulderen blir svakere, etter hvert som vi trapper ned.

Jeg har en annen hverdag nå. Jeg er visst ikke helt alene om å styre. Ikke nå, heller.

| |

(9.12.2017)

Email this to someoneShare on Facebook