Kjenne etter ingen venn

Dette gjorde jeg ikke før.

I det siste har jeg nesten gått og ventet.

Hvordan vil det gå i kveld? Jeg kjenner etter. Kanskje. Kjenne litt til. Fremdeles, kanskje.

Som i går kveld. Da tok jeg ikke noe. Men våknet i stedet opp og måtte gå på badet etter noe å ta. Jeg sovnet ganske fort igjen.

Men i dag tidlig måtte jeg likevel fylle etter med noe annet. Jeg kom ut av dusjen og kjente meg urolig. Det hadde ikke minsket. Ikke i dag heller.

Men da jeg satte meg til frokostbordet, kjente jeg, at det hadde ikke blitt verre siden dusjen. Ikke verre. Men fremdeles på topp.

Du hadde dekket bordet. Vi satte oss, men jeg var bare her, inni meg. Det luktet kaffe. Så kjente jeg at det begynte å slippe. Faktisk. Litt bedre. Bedre.

Det gikk over. Ristet brød med godt pålegg. Jeg trengte ikke kjenne etter mer. Og kaffen smakte godt.

I hele dag har jeg nesten ikke kjent noe. Men hvordan blir det i kveld? Jeg dytter med fingrene og kjenner etter.

Det tar lengre tid nå. Kroppen har mindre å gå på. Men i morgen, om noen dager eller om en uke, eller to, vil dette ha gått over.

Og jeg vil kjenne, på de forrige stedene, ingen ting.

Omtrent som før.

| |

(14.09.2017)

Email this to someoneShare on Facebook