Nøkkelverset

Vi har et gammelt veggur. Det er omtrent hundre år gammelt, men tikker fortrødent videre. Det har hengt på veggen vår, bare noen av alle disse årene, og det er jeg som har trukket det opp.

Det har begynt å skje noe med klokka, så jeg sporet opp en av de få gjenværende urmakerverkstedene som kan reparere slike. Der lå det klokkeinnmater i hauger. Noen så ut som klokkeruiner. På meg virket det ganske vanskelig.

– Det kan hende at jeg må bore opp og legge i en foring til noen tannhjul som kan være slitt, sa han. – Så må jeg rense og smøre.

Men jeg har ikke fått levert klokka ennå. I stedet har jeg vært nødt til å trekke den oftere enn en gang i uka. Av og til, etter et par dager, for plutselig kan den ha stoppet. Like unyttig som å snakke med den trakk jeg opp begge fjærene, både for urverket og slagverket, sjøl om de fremdeles var svært spente. Så dyttet jeg forsiktig på pendelen. Og sveivet viserne og slagene til dette minuttet. Nå. Så har den alltid tikket i videre en god stund.

Her om dagen kom det en rar lyd i tillegg. Noe skurret. Jeg tenkte ikke noe mere over det før jeg hadde hørt det flere ganger. Så oppdaget jeg at jeg hadde satt fra med den lille jernstanga inni klokkekassa. Det var den det skurret i når den hoppet fram og tilbake mot treet inni kassa når klokka slo. Stanga hadde jeg funnet i snekkerkjelleren min.

Sjøl om nøkkelen kan henges på en krok gjennom et hull i hver ende av håndtaket, har jeg bare hatt den liggende inni klokkekassa. Men så oppdaget jeg at hullene kunne være nyttige likevel. De er store nok til at det er plass til den nye brekkstanga mi.

For nå har jeg brukt den flere ganger i det siste når jeg måtte trekke opp klokka.

Så får jeg det i alle fall til.

(04.09.2017)

Email this to someoneShare on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedIn